Da kommer tankene om barndommens dager.Skal fortelle om den gangen lynet slo ned i huset vi bodde i,ANNAHUSET på övre Klokset.Det var sikkert en fin sommerdag ,varmt og lommert.Men så begynte det å tordne og du verden som det lynte.Husker pappa låg på divanen på kjökkenet og kvilte middag,Kolbjörn og jeg sprang vel i runt og lekte som barn flest .Da med ett ble det ett forferdelig brak,pappa sprang opp fra divanen og ropte att vi måtte komme oss ut i gangen.Speilet på kjökkenveggen ble helt svart og gardinviren krulla seg i hop og vindusruta gjikk i knas.lyset gjikk og vi var" vettskremt"
Huska mamma sto og holdt i runt oss ute i gangen...jeg fårsto ikke så mye av det(var ca 4-5 år) men da jeg så att di voksne var redd og att mamma og Kolbjörn gråt,ja da gråt jeg også.Det var noen store graner rett ved huset og der hadde lynet slott ned.Det förste pappa tengte på var hesten som sto i stallen...hvordan det hadde gått med den.Jo den sto og skalv og ville ikke roe seg.Pappa og Ingvald var lenge i fjöset og såg om dyra.Heldigvis så gjikk det bra...bare skrekken ett speil som ble ödelagt,gardiner som brant opp og et vindu som gjikk i tusen knas...
Jeg var veldig redd for tordenver langt opp i voksen alder.Etter att jeg fikk mine 3 barn måtte jeg jo vise att jeg ikke var redd (mammaer skal jo ikke väre det )
 |
| Mine tre englebarn som bygde hytte under kjökkenbordet sammen med mamman sin |
 |
| Lyn og tordenvär |
Har heldigvis vokst av meg skrekken for tordenvär,men syns ikke det er noe hyggelig akkorat.
Men en ting er sikkert...det blir ingen hyttebygging under kjökkenbordet i dag ,om det tordner og lyner aldrig så mye .....
Dette var litt om torden og lyn da jeg var lita / og da mine barn var små
Hilsen fra ho Anne Bodil som venter på lyn og torden i dag
